Blir lengre og lengre mellom kver gang eg skrive. Pennens siste to måneders fravær kan eg skylde på eksamener og ei fantastisk reise til Mozambique. Fantastisk plass på tross av dårlig vær, men vi hadde heldigvis to dagar med sol, og da benytta vi anledningen til å snorkle med delfiner. Utrolig følelse å svømme i sjøen med dei, dei er så flotte når dei dansar og svømme rundt deg. Såg ingen hvalhai, som vi også var på utkikk etter, men satsa på å få sjå dei ein anna gang. Kanskje no når eg reise til Mexico, evt Belize med mamma og dei. Gleda meg veldig til det. Blir nok mest sannsynlig min siste gang i Mexico, og farvel til eit land som har betydd utrolig mykje for meg. Når det er sagt, så har eg det bra med situasjonen. Oppholdet i Cape Town har vært godt for kropp og sjel. Blir stadig bedre kjent med meg sjølv og kva eg vil med livet mitt. Veldig lei av akademia, og gleda meg til å fokusere på dei kreative sidene mine, og utforske verden når eg leverer inn bachelor oppgava mi i desember. Fortsatt langt fram i tid, så i mellom tida gleda eg meg til å møte den søte vesle familien min igjen på Heathrow, gi farfar og bestemor ein klem når eg kjem heim til Norge, være med gode venner igjen og gå tur med Java. På tross av alt som eg gleder meg til så er det tungt å forlate Cape Town. Fått utrolig mange gode venner her, så kjem nok til å reise tilbake ein gang. Mange av dei har eg allerede sagt på gjensyn til: Oliver alias Olifant baby, Stuart, Chandra alias kyllingen, Marejke, Iona, Alison. Bare meg og Bosko igjen no. Cape Town er kanskje ikkje ein plass å slå seg til ro for alltid, men hadde ikkje hatt noko i mot å komme tilbake igjen seinare for å studere eller jobbe. Fortsatt ikkje vært på Table Mountain, og no er været ganske så dårlig. Eg, Oliver og Stuart hadde mange planer om å komme oss opp der og på Lion’s Head, men blei aldri noko av. Så må nok tilbake igjen hit å komme meg opp dit. Var på Lion’s head med Bosko, så fikk nå sett over Cape Town – som eg elska – tilslutt. Har såklart som alle byar sine positive og negative sider, but at the end of the day lika eg byen utrolig godt. Cheers Cape Town! Eg kjem til å savne deg, you beautiful thing. Walking in the Tokai forest with you.

Nok ein gang på tide å oppdatere bloggen min og fortelle mine kjære at eg har det bra og at eg er i live. Har allerede melda med nokon av dåkke, så dåkke veit at eg har det bra. Ellers så har eg begynt ein skrive-kort-prosess, så er ein del kort på vei til Norge akkurat no. 

Har ikkje hatt tid til å skrive noko om påskeferien min enda, så tenkte eg skulle gjere det no. Hadde mykje skulearbeid etter at eg kom heim frå ferien, så når eg var ferdig med dei måtte eg ha det litt moro før eg var klar for og sette meg ned foran dataen å skrive igjen. 

Frå Mars til Venus. 

Turen begynte lørdag, den 22 Mars. Dagen etter Chandra sin bursdag (den dagen hadde vi muffins, solnedgang, jordbær og champagne i Camps Bay), og to daga før var vi på Balconology (Balkansk musikkfestival = mykje moro). Den lørdagen dro eg, Chandra, Martin og Kim til Plettenberg Bay. Planen var egentlig å kjøre heilt til Jeffereys Bay, men siden vi klarte å punktere etter ein totimers kjøretur måtte vi stoppe i Swellendam for å kjøpe eit nytt dekk. Vi hadde såklart reservedekk med oss, men vi måtte få tak i eit nytt eit i tilfelle det skulle skje igjen. Ein veit jo aldri så må jo være forberedt (Off, har eg stava det rett?, Beklaga norsken min er nok sikkert blitt ganske så hybrid). Vi var veldig flinke å skifte dekk, så alt ordna seg til slutt med eit nytt dekk sånn at vi kunne fortsette turen.    

Neste dag kjørte vi til Jeffereys Bay, der brukte vi ein time på å finne ein plass å sove. Vi hadde bestemt oss for å være spontane og ikkje planlegge turen i detalj, så da kan ein jo eigentlig ikkje forvente noko anna. Men til slutt fant vi Peggys Place, ho hadde ledig plassa der vi kunne sove. Hippie Peggy var ei artig dame, ca 50 år gammal, langt grått hår. Ho likte å sitte i stolen sin å høre på musikk fra 20-talet, eller drømme seg tilbake til den tida da Peggys Place var den einaste backpacker plassen i J-Bay. Ho snakka så sakte “Ya”, sikkert all hasjen fra “back in the old days”. Noko finurlig, men fortsatt ei veldig hyggelig dame. Om kvelden fikk vi grille ute i hagen hennes, så da hadde vi ein “braai”, som dei kalla det her. Utrolig koslig, men tok ein evighet å få fyr på grillen fordi veden var litt våt. Søte Chandra gikk rundt med ei hodelykt å samla tørre kvista, mens eg blåste sju sommera og sju vintera.  Seinare på kvelden når vi skulle legge oss var eg og Chandra ganske redde alle dei svarte makkane inne på bade som ligna på minislanga, så vi måtte gå i lag å pusse tennene. 

Neste dag tilbrakte vi i J-Bay, som på det tidspunktet var ganske øde på grunn av påskeferien. Ingenting var åpent, ikkje ein gang internettkafeane. Det var umulig å få bestilt ein surfetime sånn at vi kunne lære oss å surfe, så vi bestemte oss derfor for å lære oss sjølv å surfe, og gikk til ein surfebutikk: som merkelig nok var åpen, fikk tak i 4 surfebrett og 4 våtdrakter. Gjett om det var moro, men og ganske så vanskelig. Blei ein del knall og fall og blåmerker for den vesle kroppen min. Eg var fast bestemt på at eg skulle klare å stå oppreist, i det minste ein gang. Når eg først klarte det mista eg balansen sånn at brettet hoppa opp og landa på hodet mitt. Aotch!! Det var veldig vondt og verden snurra på ein måte rundt etterpå. Men eg bestemte meg likvel for å prøve ein gang til. Etterpå klarte eg å stå opp skikkelig uten å dette, og det var ein heilt fantastisk følelse. Kilte utrolig mykje i magen. Mission accomplished! 

Neste stopp: Grahamstown. Der vi sov i eit gamalt fengsel som no er gjort om til ein bed and breakfast. Vi ankom seint den dagen, siden vi hadde surfa så mykje i J-Bay, så gjorde ikkje stort anna der enn å spise kvelds, sove, stå opp og spise frokost. Til frokost hadde vi vaffla med is og krem. Off, kanskje ikkje akkurat frokost, men godt og kvalmande var det no. Etter at vi hadde kjøpt ein del suvenira, blant anna ein nøkkelring med eit søraferikanskt flagg på til pinnsvinet reiste vi videre til East London. Der kjøpte eg meg ein ny fin mobiltlf, ein motorola c119. Hehe, med dei fælaste ringelydane og tekstmelding som den mest avanserte funksjonen den har å by på. East London, altså. Ein utrolig fæl plass, og lite sjarmerande by.

Derifra drog vi til Cintsa, etter at vi hadde overlat Kim til Zach og Marcus. Dei skulle på ein fem dagers tur opp på fjellet, og vi var ganske så beskymra når vi drog i fra dei. Den turen var lite gjennomtenkt. “Hei Kim, har du lommelykt med? Kniv? Kem av dåkke huska å kjøpe dopapir?”. Hehe, dei gjorde seg klare inne på ein spar butikk 60 min før avreise, men dei klarte seg fint og er no heime i live. På tross av dårlig planlegging hadde dei ein fantastisk tur.

Kim var djupt savna når vi ankom Cintsa, ein liten på by østkysten. Ja, ein liten landsby der vi møtte Gregory. Kim sin “erstatter”.  Nok ein finurlig type. “Kor er majonesen?”. Ja han var fra Nederland. Eg veit ikkje kor mange ganga Chandra himla med augene på grunn av alle dei tåpelige kommentarane han kom med. Vi endte uansett opp med å tilbringe ein del tid med Gregory siden han sov på det samme rommet som oss. Vi drog blant anna på ein kayaktur. Eg og Chandra hadde ein utrolig fin kayakrytme, bare så det er sagt:) 

Etter to netter i Cintsa drog vi til Coffee Bay, Transkei. Gregory var selvfølgelig med på lasset. Coffee Bay var ein utrolig hip plass der alle gikk rundt i sin egen vesle verden. Kanskje ikkje så rart siden naturen var så “forheksande”. Den første dagen vi var der gikk vi på tur rundt I landbyen og hilste på dei som budde der. Utrolig kjekke folk, men var litt vanskelig å kommunisere på grunn av språkbarrieren. Vi prøvde å lære litt Xhosa, men var utrolig vanskelig for dei har så mange klikk i det språket. Vi klarte uansett å si “molo sisi og molo buntu”, som betyr hallo søster og hallo bror.

Første natta i Cintsa, fylte eg 22 år ved midnatt. Da feira vi med champagne i baren og dei sang bursdagssangen til meg på 7 forskjellige språk. Vi var ein ganske så internasjonal gjeng så det var moro. Resten av natta dansa vi og levde oss inn I Queen og Mikhas legendariske sanga. Eg hadde plana om å legge meg tidlig, men gikk seint til sengs på tross av at vi skulle gå tur neste dag. Tilslutt var dansefotane så trøtte at det var på tide å gå til sengs.

Neste dag fikk eg overraskelsesfrokost i restauranten, Chandra hadde lagt ein lapp der fra kyllingen (Chandra) og flaggermusa (Martin) til fisken (Siri). Etter ein koslig frokost og nok ein bursdagssang, gikk vi på tur til “The hole in the wall”, leda av ein afrikansk rock’n roller: Let’s rock’n roll let’s do it!”. Turen begynte veldig bra med fint vær og sol, men når vi var komt halveis begynte det å regne noko voldsomt. Vi trossa været og fortsatte og gå, men etter ein tretimers tur, da vi endelig kom til hullet i veggen var vi så kalde at vi tok eit bilde, stod der i to minutt og gikk. Etter tima med svette, såre føtte og slitne legga. Alt for å sjå hullet i veggen: Eit bilde, to minutt. Putt putt! Vi såg forresten baby-hullet og, så vi var no fornøyd. Naturen var forresten så utrolig vakker at vi måtte klippe oss i armen for å være sikker på at vi ikkje drømte. 

Bursdagsfesten fortsatte med Xhosa kveld, Xhosa dans og Xhosa mat, så det var ein xhosande bursdag. Kanskje ikkje den beste maten, men absolutt ein minnerik kveld med afrikansk dans og mykje energi. Blei nok ein gang seint, og mange drinka, ettersom alle ville spandere drinka på bursdagsbarnet. Ingen kjøring på Siri neste dag. Da kjørte vi til Addo Elefant Park. Der såg vi to av dei fem store: Vann bøffel og elefanter. Elefantane var veldig søte, spesielt olifant babyane (olifant betyr elefant på nederlandsk). Chandra holde på å lære meg nederlandsk, noko mange nederlendere var veldig imponert over i løpet av turen. Vi møtte nemlig på mange nederlendere, ein av dei var som sagt Gregory, som vi på ditta tidspunktet hadde forlatt i Cintsa.

Etter Addo Elefant Park såg vi alle fram til eit skikkelig måltid i Port Elizabeth. Port Elizabeth er jo ein stor by, så der må dei ha skikkelige restauranta tenkte vi. Men neida, TIA (This is Africa), restaurantane stengte kl halv ni, så vi var ein halvtime for seint til eit godt måltid og eit glass vin. I tillegg klarte vi å finne ein backpacker i eit av dei verste strøkene i PE, så vi kunne ikkje gå ut i gatane om kvelden og tok derfor ein taxi til steers for å spise (steers er Sør Afrika sin versjon av McDonalds, æsssj). Uansett, med mat i magen var det leggetid. Dagen etterpå var derimot mykje bedre, da vi reiste til det største kjøpesenteret for å shoppe. Kjøpte meg ein ny kjole og ei ny jakke før vi reiste til Plettenberg bay nok ein gang.

På vei heimover fra Plett, stoppa vi i Arniston, ein liten fiskerlandsby to timer frå Cape Town. Arniston har seinare blitt ein av favorittplassane mine her i Sør Afrika etter at eg reiste der med to venna av meg forrige helg. Når vi kom dit om kvelden bada vi med sjølvlysande plankton i sjøen. Det var heilt utrolig! Skal innrømme at eg var litt redd for hai til og begynne med, men nokon ganga så må ein bare leve livet til det fulle. Angra ikkje på at eg tok den sjansen. Sjansane for at ein blir angrepet av hai er faktisk veldig små. I følge eit museum i Cape Town er sjansane ti (eller kanskje meir) ganga større for at ein dør i si eiga seng når ein sove, eller av sin eigen brødrister. Det sette ting litt i perspektiv! Uansett, tilbake til ArnistonJ Seinare på kvelden grilla vi, mmmm, eit heilt fantastisk måltid! Ein av dei beste måltidene eg har hatt i Cape Town, bortsett frå hin dagen då ein venn av meg lærte meg å lage Gnocchi frå scratch. Mens vi satt der og grilla og kikka på stjernene såg vi også tre stjerneskudd. Tre stjerneskudd i løpet av ein kveld. Arniston er magisk! 

Det har skjedd mykje siden sist eg skreiv, saa mykje at eg ikkje heilt veit kor eg skal begynne. Men ein ting som er veldig viktig aa nevne er at eg, Chandra og Marejke har kjopt oss eit pinnsvin (kalle navnet paa bilen vaar). Vi har “kjoept” (“buypaybackavtalenaarviddrar”) ein Ford Escort, 98. Det er skikkelig deilig aa vaere “on the road” again, og det er faktisk ikkje saa gale aa kjoere paa “feil” side av veien. Men eg maa innromme at det blei ein del feilgiring og morsomme oyeblikk til og begynne med. No begynne vi endelig aa faa dreisen paa det, og det er jo bra siden eg og Chandra skal dra paa “road trip” langs the Wild Coast no i paaskeferien vaar. Det skal bli spennande. Vi maa proeve aa faa tak i nokon kassettar foer den tid, som vi kan hoere paa i bilen. God musikk er trivsel paa “road trip”. Vi maa og proeve aa faa tak i nokon kart, kan jo ikkje reise rundt uten. Sjoelv om vi har vaert veldig flinke til aa finne fram i Cape Town uten kart, saa blir det litt annerledes no naar vi ikkje har Table Mountain aa “navigere” etter. Tror kanskje vi trenge eit Cape Town kart og snart, for vi har bestemt oss for aa utforske Cape Town etter paaske. Man blir fort litt “stuck” rundt skulen og i OBS (der vi bur). Men Observatory er jo koslig og, med mange puber og restauranter.

I gaar hadde eg Tennis igjen. Begynne endelig aa bli litt bedre, men maa innromme at eg var ganske daarlig dei to foerste gangane. Eg trur eg er den einaste av dei paa treninga mi som aldri har spilt tennis foer. Men ovelse (oe er fra her av o) gjor mester faar vi haape:) Det er uansett veldig goy, og det er jo det viktigaste. Eg og Chandra planlegge aa vaere med paa afrikansk dans kvar onsdag. Det kan bli moro. Kjekt aa laere en ny dans samtidig som vi kan faa litt ekstra trening. Vi fola at vi trenge aa trene litt oftere, paa tross av at vi gaar dei lange trappene paa campus kvar dag.

Forrige uke feira vi bursdagane vaere paa forskudd (Chandra 21 Mars, meg 28 Mars og Marejke 31 Mars). Er ikkje det forresten litt av eit sammentreff?. Det var egentlig ikkje vi som feira den da, men Moses hadde laga til ei internasjonal bursdagsfeiring paa Blubar for oss, to amerikanske jenter og ein gutt fra Uganda. Vi har tenkt aa feire bursdagane paa vaar egen maate seinere med “vaares naermaste” here nede. Paa Blubar kjente vi jo ikkje halvparten av dei som var der. Skoy med fri inngang og gratis champange uansett.

No maa eg gaa til forelesninga mi, men eg skal prove aa vaere litt flinkere til aa holde daakke oppdatert der heime. Haapa at daakke har det bra (og at daakke huska aa sende meg bursdagskort.. haha). Uansett, godt aa blogge litt igjen.

“I’m on the road”.

Oh, where have you been, my blue-eyed son?

Oh, where have you been, my darling young one?

I’ve stumbled on the side of twelve misty mountains,

I’ve walked and I’ve crawled on six crooked highways,

I’ve stepped in the middle of seven sad forests,

I’ve been out in front of a dozen dead oceans,

I’ve been ten thousand miles in the mouth of a graveyard,

And it’s a hard, and it’s a hard, it’s a hard, and it’s a hard,

And it’s a hard rain’s a-gonna fall.

Oh, what did you see, my blue-eyed son?

Oh, what did you see, my darling young one?

I saw a newborn baby with wild wolves all around it

I saw a highway of diamonds with nobody on it,

I saw a black branch with blood that kept drippin’,

I saw a room full of men with their hammers a-bleedin’,

I saw a white ladder all covered with water,

I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken,

I saw guns and sharp swords in the hands of young children,

And it’s a hard, and it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard,

And it’s a hard rain’s a-gonna fall.

And what did you hear, my blue-eyed son?

And what did you hear, my darling young one?

I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin’,

Heard the roar of a wave that could drown the whole world,

Heard one hundred drummers whose hands were a-blazin’,

Heard ten thousand whisperin’ and nobody listenin’,

Heard one person starve, I heard many people laughin’,

Heard the song of a poet who died in the gutter,

Heard the sound of a clown who cried in the alley,

And it’s a hard, and it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard,

And it’s a hard rain’s a-gonna fall.

Oh, who did you meet, my blue-eyed son?

Who did you meet, my darling young one?

I met a young child beside a dead pony,

I met a white man who walked a black dog,

I met a young woman whose body was burning,

I met a young girl, she gave me a rainbow,

I met one man who was wounded in love,

I met another man who was wounded with hatred,

And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard,

It’s a hard rain’s a-gonna fall.

Oh, what’ll you do now, my blue-eyed son?

Oh, what’ll you do now, my darling young one?

I’m a-goin’ back out ‘fore the rain starts a-fallin’,

I’ll walk to the depths of the deepest black forest,

Where the people are many and their hands are all empty,

Where the pellets of poison are flooding their waters,

Where the home in the valley meets the damp dirty prison,

Where the executioner’s face is always well hidden,

Where hunger is ugly, where souls are forgotten,

Where black is the color, where none is the number,

And I’ll tell it and think it and speak it and breathe it,

And reflect it from the mountain so all souls can see it,

Then I’ll stand on the ocean until I start sinkin’,

But I’ll know my song well before I start singin’,

And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard,

It’s a hard rain’s a-gonna fall.

I forrige uke var eg, Emy, Marejke, Julia, Jessi og Chandra på Robben Island. Robben Island er ei øy utanfor Cape Town som frå slutten av 1700-tallet blei brukt til å isolere menneske frå omverden. Dei første fangane var politiske leiarar frå nederlandske koloniar i Afrika og Asia. Seinare var øya bosted for sjuke menneske med lepra eller tuberkulos før den i årene etter 1931 blei benytta som fengsel for politiske fangar frå Sør-Afrika (dei mest kjente fangane er Nelson Mandela, Walter Sisulu, Govan Mbeki og Robert Sobukwe). Bortsett frå å sjå på fengselet såg vi og ein slange når vi var der, ein svart slange som heitte “The black mole snake” (og som er kjent for å ikkje vise seg så ofte). 

På fredag var vi på konsert på “The Armchair”, eit utested her i Observatory. “Freshlyground”, ei av Chandras favorittband, skulle spille så da bestemte mange av oss for å bli med. Det angra eg ikkje på. Oppvarmingsbandet “Hot Water” var utrolig bra, så eg endte opp med å kjøpe Cden deira. Dei var veldig underholdande, spesielt han eine som dansa afrikansk dans. Etter at dei var ferdig tenkte eg at det kan vel ikkje bli stort bedre enn ditta: Men det blei det. ”Freshlyground” var heilt fantastiske! Så no har eg lånt Cdane til Chandra, sånn at eg har dei på macen min, og eg høre på dei nesten heile tida no. Etter konserten dansa vi non-stop i tre tima, det var veldig artig. Til slutt var det nesten bare eg og Chandra igjen på dansegolvet så vi fant ut at det var på tide å tusle heimover. Heime fikk vi ein genial idé som gikk ut på å dirke oss inn på Jørn sitt rom med ein “bobbypin” for å tilbringe natta på golvet der inne (med bakgrunn i en spøk som går ut på at eg og Chandra hadde så lyst til å flytte inn på rommet til Jørn fordi han har så mange flotte bilder på veggen). Så vi tok inn ei madrass og campa på golvet: Eg, Jessi og Chandra. Vi låg der og venta i spenning på at Jørn skulle komme heim, låse opp døra og skru på lyset, Det gav meg ein følelse av å være liten igjen, eller leike gjemsel. Barnslig moro er bra! Når Jørn kom heim braut vi alle ut i latter for det var så utrolig morsomt. Man forventa ikkje akkurat at det ligger “tre piger” på ei madrass på golvet og venta på deg når du kjem heim frå byn. Jørn blei heldigvis ikkje sur, men syns bare det var gøy å få besøk av tre små piggsvin. (Jaja, kanskje ikkje så morsomt svart på kvitt, men utrolig vittig i øyeblikket).

Det var vanskelig å stå opp på lørdagen, men vi klarte til slutt å komme oss ein tur på stranda. Andre gangen på stranda her i Cape Town. Skulle gjerne hatt meir tid til å gå på stranda, men man finne liksom aldri tid. Dinna gangen dro vi på Clifton beach, som ligge ved siden av Camps bay. Ganske fin strand, men like kaldt som på Camps.  Eg tok med meg ei ny bok som eg har kjøpt: “ 28 historier om AIDS”. Den virka ganske bra, men eg har ikkje fått lest så mykje i den enda. Skjer jo noko heile tida. Ikkje det at eg klaga, det betyr jo berre at eg har det kjekt.

Lørdagskvelden var forholdsvis rolig, da bare slappa vi av heime og lada opp batteriene til søndagen konsert I Kirstenbosch botaniske hage. Der var vi å hørte på “The Rudimentals”. Før konserten hadde vi piknik I hagen, noko som er veldig vanlig her i Capie. Vi såg og på “Hard Rain” utstillinga, der ein fotograf har laga ei bildeutstilling basert på teksten i sangen “Hard Rain” av Bob Dylan. Utrolig kva intrykk det gir deg når Bobs lyriske sterke ord blir satt sammen med slike fengande bilder.

I dag har vi vært på vinsmaking og besøkt vingårdene som ligger rundt Stellenbosch. Smakt på utrolig mykje god vin og ost. Til sammen har vi vært på fire forskjellige vingårder og er klara å huske navnet på ein av dei: Fairview. Vin gjør vel kanskje noko med korttidshukommelsen tenke eg?? På den siste vingården som eg ikkje huska navnet på (etter er uvisst antall smaksprøver) kjøpte eg ein rødvin som heitte Layon. Begynne å få meir sansen for rødvin enn kvitvin faktisk. Ein ting som i alle fall er sikkert er at det finnes mykje god vin her i området og vi var vel alle vært meir eller mindre blide og lettere bedugga i dag. 

”It struck me that our history is contained in the homes we live in, that we are shaped by the ability of these simple structures to resist being defiled” – Achmat Dangor, Kafka’s Curse.

I går var vi på District Six museet som er laga til minne for District Six, som var ein livlig og fleirkulturell bydel før Apartheid regimet. Under Apartheid blei omtrent 60 000 menneske flytta fra District Six og ut i periferien for å ”forbedre bybildet”. Tvangsflyttinga ut til periferien er ein av grunnane til at mange av slumområdene, som Kaylisha og Nyanga, ligg utanfor sentrum. Regjeringa meinte at det kulturelle mangfaldet og integreringa mellom menneske med ulike bakgrunnar førte til problemer og ulike konflikter. Dei kategoriserte District Six som eit slumområde og arena for prostitusjon, gambling og gjengvirksomhet. Dermed blei folk tvunge til ulike ”Townships” ut i frå kva hudfarge dei hadde for å hindre samhandling mellom menneske av ”ulik rase”. Den 11 Februar 1966 blei District Six erklært eit ”kvit område” og farga eller mørke menneske fikk ikkje lov til å oppholde seg der.

Noor, ein av guidene på museet, fortalte om korleis foreldra hans blei tvunge til å bu kvar for seg fordi mora var mørk og faren farga. Det finnes mange menneske som dele den samme skjebnen som Noors familie, og som måtte reise i frå heimane sine i District Six. Eg kjøpte boka til Noor, der han fortel om sine eigne erfaringar frå Apartheid regimet (Signert av forfattaren sjølv). Når eg har lest den skal eg prøve å putte inn meir nyttig informasjon om kva som skjedde med bydelen som ein gang myldra av liv, menneske, dans og sang.

I museet finne ein mange gateskilta som tidligere var i District Six. Tida før husene blei revet ned og gatene fekk nye navn. Man finne også mange andre ting som møbler, klær og bilder som bevis på det livet som ein gang fantes for eksempel i McKenzie street eller Hanover street. Minner som bulldosarane ikkje kunne rive ned. På veggane kan man lese erindringer om korleis livet i District Six var og om opplevingane rundt det å måtte starte over igjen, med blanke ark.

Ei historie som eg syns var veldig interessant handla om ein mann som slapp duene sine fri etter at dei hadde flytta til Athode og som var forundra over at dei ikkje kom tilbake. Men da han kjørte forbi District Six, der huset hans ein gong hadde vært, såg han duene på marka og tenkte med seg sjølv at dei hadde bestemt seg for å reise heim igjen. Det finnes mange liknande historier der duene legitimerer assosiasjonen ein har til District Six som sin eigentlige heim.

I dag får mange av det tidligare District Sixs innbyggarane muligheten til å reise tilbake igjen for å busette seg der. Nokon velge å reise tilbake, mens andre syns det er for tungt å skulle starte på nytt igjen ettersom man allereie har slått seg til ro ein anna plass i lag med familie og venner. Andre fikk aldri muligheten til å leve lenge nok til å vende tilbake til plassen der dei ein gong hadde blitt født eller vokst opp.

 I 2003 starta ein å bygge dei første nye bygningane i District Six, 24 hus som skulle bli gitt til tidligare innbyggarar over 80 år. Den 11 Februar 2008 overakk Mandela to nøklar til dei første innbyggarane som kom tilbake til District Six: Ebrahim Murat (87) og Dan Ndzabela (82). I følge ulike kilder planlegge regjeringa at 4 000 familiar skal få reise tilbake til the District dei kommande årene. Det forandra såklart ikkje det som ein gang har hendt, men gir dei som framleis føla ein sterk tilhørighet til District Six ein mulighet til å vende tilbake.

Remember Dimbaza

Remember Botshabelo/Onverwacht,

South End, East Bank,

Sophiatown, Makuleke, Cato Manor.

Remember District Six.

Remember the racism

which took away our homes

and our livelihood

and which sought

to steal away our humanity.

Remember also our will to live,

to hold fast to that

which marks us as human beings:

Our generosity, our love of justice

and our care for each other.

Remember Tramway Road,

Modderdam, Simonstown.

In remembering we do not want

to recreate District Six

but to work with its memory:

Of hurts inflicted and received,

of loss, achievements and of shames.

We wish to remember

so that we can all,

together and by ourselves,

rebuild a city

which belongs to us,

in which all of us can live,

not as races but as people.

Kanskje på tide å starte ein reiseblogg der alle kjente og kjære kan få muligheten til å følge med på mitt nye liv i Cape Town, Sør-Afrika. Min nye heim dei neste 5 månadane. Eg har så og si forlatt det livet og dei trygge omgivelsane som eg kjenne best til fordel for noko nytt, spennande og ukjent. Å møte nye kulturar og menneske er utfordrande og interessant, og ofte møtt med ein form for kultursjokk eller kulturkræsj.

På det eine orienteringsmøte på skulen samanlikna den eine forelesaren kultursjokk med smaken av et eple (dersom man aldri har smakt eple før). Det er nytt og ukjent og man er gjerne litt skeptisk i byrjinga, men når man først tar seg ein bit er det helt fantastisk. Eg må innrømme at eg følte meg ganske så forvirra med ein gong eg kom hit fordi eg ikkje visste heilt kor eg skulle gå eller kor ting var. Men etter ei uke begynne eg å bli ganske godt kjent i området eg bur i og på Campus. Eg trives kjempegodt og nyte den første biten av eplet (det første nivået av kultursjokk: Lykke).

Cape Town er ein utrolig spennende by med et stort kulturelt mangfold. Møte mellom det europeiske og det afrikanske er ganske fasinerande. Cape Town har mange gangar blitt omtalt som ein av dei vakraste byane i verden, samtidig som den også har blitt kalt for kontrastenes by. Langs motorveien såg eg ein del slumområder som er ein stor kontrast til Cape Towns ”rikere” områder der de fleste av dei internasjonale studentane bur. Eg trur at mange turistar ikkje får sett denne sida av Cape Town, ettersom dei ofte opphelde seg på typiske turistplassar i sentrum av Cape Town. Sjølv håper eg å bli kjent med alle dei forskjellige sidene og ansikta til Cape Town før eg reise tilbake igjen til Norge.

Før eg reiste hit var eg skeptisk til at vi skulle bu så mange i lag, men no er eg veldig fornøyd med at eg kom i det huset der vi skulle være totalt 17 studentar. Eg bur i et ganske så internasjonalt hus der vi er tre fra Norge, to fra Tyskland, ei fra Nederland, to fra Sveits og resten fra U.S.A. På tross av kulturelle forskjellar og at vi er såpass mange som bur i lag har vi et utrolig godt samhold i gruppa. I går var vi alle på Camps Bay for å slappe av i sola. Det var utrolig deilig og mange av oss fikk nok for mykje sol (kanskje like greitt at det regna i dag sånn at huda får kvile litt). Dei fleste av oss var modige nok til å bade på tross av at det var veldig kaldt i sjøen. Eg prøva å ikkje tenke så mykje på at det er hai her og det er ganske lett å la være når man befinne seg i slike idylliske omgivelsar. Det var herlig å slappe av på stranda etter ei ganske så travel orienterings- og registreringsveke. Her er det ikkje akkurat nok med noen klikk på studentweben og så er man registrert, men her står man i lange køer og venter i timevis. Men alle timane i kø har gitt meg mange nye bekjente som eg ikkje ville blitt kjent med visst ikkje, så det komme jo noe positivt ut av det óg.

Første skoledag var den kjekkaste av alle. Da var vi på en ”Peninsula Tour” til Cape Point og Cape The Good Hope. Det var utrolig vakkert. Naturen her er veldig fin og fasinerande. Tok en del fine bilder den dagen ja. Vi såg også de skjønne pingvinene på Boulders Beach og besøkte en plass som heitte Ocean View. Der fikk vi god mat av de lokale som budde der og dei underholdt oss med dans og sang. Det var blant anna tre små Sør-Afrikanske guttar som gjorde et sterkt inntrykk når dei dansa ein slags form for breakdance. Dei var imponerande flinke!

Den kommande uka har vi fri frå skulen, så no skal vi leike turistar: Dra på Table Mountain, vinsmaking og Robben Island. Nokon av oss skal reise The Garden Route, mens eg og dei som eg er mest med har bestemt oss for å vente litt. Vi trenge vel litt meir tid på oss før vi er klare til å hoppe bungy. Ikkje bare hvilken som helst bungy, men verdens største. Eg er fortsatt bare i vurderingsfasen, der eg vurdera om eg kjem til å gjere det eller ikkje. Så får vi heller sjå om eg er modig nok når eg må ta det endelige valget: hoppe eller la være. Enn så lenge skal eg kose meg med museum, historie, vin, nye venner og nye omgivelsar.

”Eg lika smaken av eple”.